Kl 10.00 var vi klar på Frekhaug Dyreklinikk http://www.frekhaugdyreklinikk.no/med valpene. Der sto full helsesjekk, vaksinering og ID-merking på programmet. 

Derfor var Eira først ut, men aller først får hun både hilse på Erik og en en liten kosestund, før alvoret begynner.

Alle tre ble lyttet på, og det kom bare "godlyder" i stetoskopet hans. Det var foresten digitalt og kunne sende resultatene til pc via bluetoth. Helt nytt for oss.

Tannstilling og bit ble også nøye studert.

Ja hele kroppen ble saumfart, før Erik kunne konstatere, at dette var et pent og jevnt kull, uten en eneste anmerkning på noen.

Deretter ble valpene vaksinert og id-merket. "Sprøytebilder", veken liker eller tar vi, så jeg hopper galant over til scanningen av Estelle Leah. Der kom chip.nr like greit opp, som hos de to andre, og da var vi nesten ferdig hos Erik.

Men Astra gjenstod. Hun er etter hvert blitt det man må kalle en meget moden tispe. Vi hadde bestilt time for en ekstra helsesjekk av henne. Gjett om vi ble glad, da Erik ikke fant noe som plager eller reduserer livskvaliteten hennes. 

For første gang var ikke valpene like begeistret for luftingen etter frokost. Det sier jeg ikke noe på, for vi har fått både all vinden og nedbøren som Yr lovte oss. Da oppførte de tre seg på dachsevis og var mest opptatt med å komme seg inn i varmen igjen.

Men det tok ikke mange timene, før griseværet var glemt, og de var kjempeglad for å komme ut. For sikkererhets skyld løp Enya og Estelle Leah ut i en dam. Forbauselsen var stor, men ikke  mer enn at de like etterpå løp videre, som om ingenting var skjedd. 

Og det var mens Estelle Leah og Eira fortsatte med sitt i hagen, at Enya bestemte seg for å "gå i høyden" Det måtte jo gå an å komme seg lengre opp, enn til første trinn. Ulf var raskt ute med fotoapparatet og fikk med seg det hele. 

De to andre brydde seg verken om Enya eller trappen, så i dag får de nøye seg meg å være litt i bakgrunnen, mens Enya får vist seg frem til fulle og til og med "være rosablogger" for en dag.

Heldigvis flytter ikke valpene lengre unna, enn at vi kan holde jevnlig kontakt. Og kanskje kan det også bli råd om mere lek og morro sammen for søstrene. De elsker å være ute, og de har fått benyttet det fine vinterværet fullt ut. Ulf kan ikke ta i hundevesken, fotoapparatet eller nærme seg hundegården med yttertøyet på, uten at de er mer enn klar og overmoden på å komme seg ut.  Og Ulf nyter å være han "høye og gøye", slik han har for vane med valpekullene. Selv om vi trener på at de skal tisse ute, skjer det "uhell" i valpegården, så da får jeg vasket og ryddet der, mens valpene er ute.

Når de kommer inn igjen, gjør det godt med "lading av batteriene" og en liten lur, så vil tiden vise om det blir innelek eller de greier å smelte Ulf til nok en runde ute. 

Jeg pleier å si at det eneste som barnebarna synes er mer stas å få enn Lego, er enda mere Lego. Nå burde ikke jeg snakke så høyt om det, for uansett hvor mange dachser det etter hvert har blitt i samlingen min, blir jeg like glad hver gang jeg får en ny. Og det gjelder ikke minst når jeg er så heldig å få en i gave. Tusen takk for nydachsen, som jeg tror må kalles "Sølvfachs" etter hovedpersonen i Gabriel Scott sin kjente barnebok, så får de heller være at der var hovedpersonen en katt. Derfor skrev jeg navnet med en liten "dachsevri" Og mens Sølfachs er flyttet inn, har vi to, som snart flyyer ut.

 Her ser hun litt trist ut, men det har sin naturlige forklaring. For det første var det få dachser i hundegården, og for det andre var de opptatt med sitt og overså totalt et bedende blikk fra sidelinjen.

Men Enya visste råd. Hun "klarer selv" og tok seg en runde på egenhånd. Utrolig hvor mange lukter det kan være i tørt kratt og gress.

Hun holdt seg på plenen, midt mellom søstrene, den ene som "sporet"......

som så seg lei på en stakkers svarttrost, som bare ville forsyne seg litt fra fuglebrettet. Men slike hensyn tok ikke Estelle Leah,......

og når hun i tillegg kunne imponere omgivelsene med hvor rask hun er blitt til å løpe, ble det trosten som fikk ungjelde og ble skremt langt vekk. 

Foreløpig er hagen mer enn stor nok tumleplass for de små, selv om de radiusen deres stadig utvides. Så lenge de ikke er vaksinert vegrer vi oss for å slippe de andre steder, enn i hagen. Nå skal de til veterinær for "full pakke" på tirsdag. Her er Viken et av favorittstedene for Aino og Atie. Snart kommer også Eira å slå følge, mens Enya og Estelle Leah  får sine favorittsteder, der de flytter. Mens jeg teller ned til at de to skal leveres og synes at dagene flyr, vet jeg om to familier som synes at ventetiden snegler seg avsted. 

Selv om jeg vet at det nærmer seg flytting for de små, ble det liksom forsterket i dag. Veterinærtime for helsesjekk, vaksinasjon og id-merking er bestilt. Jeg har også vært og hentet valpepakkene. Mapper til valpenes papirer har også kommet i hus og allerede begynt å fylles opp. 

Da er det lett for å bli litt rørt, når de tre søstrene ligger så godt sammen i sengen sin, og det ser ut som om de ikke får nok av hverandre.

Heldigvis er det enda vel en uke til vi skal ta "siste-kvelden-med-gjengen-bilde" For første gang med et kull, blir alle tre boende innen Stor Bergen, så da kan vi enkelt treffes igjen. Og er vi riktig heldige, passer det også for storebror Corrado og Deica, som er kusine til alle fire. Det hadde vært stor stas.

Men å stå på stas, er en helt annen sak. Mye mer spennende å få løpe fritt ute i hagen, men må man, så må man. Da er det like godt å være så pass samarbeidsvillig, at det tar minst mulig av utetiden.

Det vil være en overdrivelse å si at vi ikke klarer å samle valpene, når de skal inn igjen, men de gjør sitt ytterste for å spre seg, når de forstår at de skal i hus igjen. Nå er de blitt så utevant. Vi tar de ut både til "pottetrening" og til lek og morro. Det har gitt merkbar "utferdstrang". Nå er de klar så snart vi finner frem hundevesken. Vel ute har de ikke tid til å vente til de blir sluppet løs, så nå er de lynsnar å komme seg ut av vesken på egenhånd. Vi har fortsatt et nydelig vintervær, til glede for både to,- og firbeinte. 

Ellers holder Atie for fullt med på avvenningen, så nå får de mesteparten av dagsbehovet sitt av valpeforet. Ammingen begrenser seg mest til kos, selv om vi kan høre hvor kraftig valpene suger. Uheldigvis blir det av og til litt for voldsomt når ivrige valper med små skarpe tenner gir på for fullt. Da er hun snar til å komme seg ut av valpegården, og tilbake står de små og lokker av hjertens lyst, for å få Atie til å komme tilbake. 

Men akkurat nå har de tydeligvis forstått, at lokkingen deres var til ingen nytte. Dessuten er de nok også trøtte etter kveldsrunden sin. Og om de ikke akkurat tar kvelden, har i hvert fall roen senket seg.

Bildene tok Ulf i morges, men da hadde valpene allerede vært ute på "tissetur" etter frokosten, men da var det så mørkt at det ble en kort runde. Ikke sånn å forstå. Valpene hadde gjerne drøyet returen, men det er nå en gang triveligere å være utedørs i dagslys og sol, så da ble det valpegård for de små, mens vi først spiste frokost og deretter koste oss med kaffe og søndagsavisen. 

I går var vi i besøk. I dag hadde vi besøk av Hans Christian og Madde til deilig middag, som Ulf sto for. Dachsene var bare opptatt at vi skulle bli ferdig med kaffe og kake, så de kunne plass sammen med oss, og ikke minst full oppmerksomhet fra HC og Madde. Det har vært en svært koselig dag for både oss og dachsene. 

Nå har jeg tenkt å finne godstolen og finne roen. Da passer det godt å avslutte med:

...så da ble det leke,-/kosestund på noen, mens andre måtte prøve å komme i gang med bloggen. Og den gjør jeg enkel i dag, for det har blitt en typisk innedag. Det har vært mye både vær og vind, og lysten til å være ute utover nødvendigheter og "pliktlufting", har vært totalt fraværende. Så jeg lurer på hva naboens fyrverkeri i 19-tiden var feiring av. Ikke akkurat det man forventer en tidlig kveld i februar.

Da fikk valpekjøperne hilse på de små for første gang. Atie er veldig så sosial og å få folk hjem på besøk, er bare toppen. At de primært var kommet for å se på valpene, var helt i orden for henne, samtidig som hun nøt all oppmerksomheten og kosen som hun fikk, mens hun "gikk" fra fang til fang. 

Valpene var også i sitt ess. De har blitt riktig så selskapssyke i det siste, og plutselig var det kø for å låne hver sin. Det var ingenting å si på kontakten, utrolig godt å se og enda bedre med tanke på hvor godt de små valpene kommer til å få det i sine nye hjem.

Jeg vet at ventetiden, før levering, snegler seg avsted, for enda er de bare 5 uker og har en viktig tid sammen med Atie foran seg.