Men det spørs om ikke det aller kjekkeste var å treffe farmor. Hun har nok funnet veien til Leahs hjerte. For makan til så gode vafler som hun lager, skal man lete lenge etter. 

Hadde foresten tenkt å steike vafler selv i går og markere at E-ene ble 3 måneder. Men jeg utsatte det til i dag, og da ble dagens matbonus til hundene: Vafler til ettermiddagskaffen,.....

... i Ainos påskeegg er det godbiter til alle sammen, og i kveld får de også med seg hvert sitt tyggebein til sengs. 

Høneblund

Her kommer mer om Cerinne. Det var aldri meningen å fortsette med en blogg med henne i dag og, men så spilte tilfeldighetene inn. 

I formiddag var hele gjengen, untatt Ares ute i hundegården. ( Har prøvd med Aino, men "faren" er enda Ikke over.) Jeg ikke føler meg 100% trygg på at hundegården er helt valpetrygg for så små som Eira. Derfor oppholder jeg meg alltid der sammen med henne.

Som vanlig var det full rulle med løping og leking, og Cerinne var intet untak, og Eira var som alltid med på notene og hadde det kjempegøy. Skulle tro at hun ble først trøtt, men det var Aino og Atie, som først trakk innendørs. For å være helt ærlig skulle jeg gjerne slått følge, men   de to gjenværende hadde ingen slike planer.

Eira er det første barnebarnet hennes, som blir boende hos oss. Og selv om det er ingenting som tyder på at hun vil slutte å leke med Aino og Atie, var det minst like kjekt å få ha Eira helt for seg selv og løpe og leke med henne.

Jeg hadde vært så opptatt med å følge med og kose meg over disse to, at jeg rent glemte at jeg egentlig var både vel fornøyd og kald nok. 

Men det var tydeligvis ikke de to andre. Cerinne fikk plutselig "akutt hørselsvikt",

mens Eira la seg ned og lot som om hun var både døv og usynlig. Og da jeg prøvde å ta henne, var hun rask å stikke av. Hun var tydeligvis oppladet og klar for enda mer lek.

Jeg ville inn, så jeg brukte mitt skitne triks: Mamma har noe til alle sammen. Da "fikk" Cerinne hørselen tilbake, og siden det ikke er noe i veien med hørselen til de andre dachsene heller, sto det oppmarsjert et fin rekke av firbeinte, som ventet på sin godbit, da vi kom inn.

....for hun nå tar hun stadig lengre avstikkere. Det er ikke problem å finne veien tilbake, men litt mer utfordrende, når hun velger en snarvei. Da gjelder det å ha hodet kaldt og tungen rett i munnen.

Eira satte seg ende ned, tenkte og vurderte. Jeg sto helt i ro og lot hun få den tiden hun trengte. Løsningen hennes var smart. Hun gikk halvveis tilbake, og der var en ny snarvei. Den var akkurat passelig lang og bratt for små dachselabber. 

Og når man først har bevist, at man "er blitt stor og klarer sjøl" ble Ares sitt tau neste utfordring. For hva er vitsen med sit eget, når det finnes et, som er mye større. I tillegg er det kjære tauet til Ares rappet i et ubevoktet øyeblkk.

Utrolig hvor mye energi det finnes i en liten valpekropp. Og har de ikke vett til å ta pauser selv, må bare andre gripe inn. 

Er man heldig, tar de en lengre hvilestund, men het sikkert er de i hvert fall på lading til mer lek og morro.

Ha en fortsatt fin palmesøndag!

Lykke er som en sommerfugl

På mandag er det hennes tur for veterinær besøk. Da er alle søstrene ferdig for denne gang. De følges ad på alle måter. Nå skiller det 200g mellom Eira og Enya og ytterlige 200g til Estelle Leah. Hun ble ferdig i dobbel forstand hos veterinæren. Tidligere i dag så jeg et bilde av henne, hvor hun tok seg en skikkelig lur. Ja, det gjør godt med pauser for de små. Enklest er det når de selv kjenner at de trengs, men like ofte trenger de hjelp, slik som Eira i ettermiddag. Først var det full rulle ute med både mamma Atie, tante Aino og bestemor Cerinne. Det varte både vel og lenge, men for at Ares også skulle få komme ut, måtte Aino inn. Atie og Eira fulgte med henne inn, og der fortsatte leken med uforandret itensitet, og Eira var med. Da grep jeg inn og lot henne få en pause, og var visst på tide, for hun sovnet som en stein.

Ja, de er noen geskjeftige små tisper, og alt er spennende. Ikke er det alltid like lett heller å forstå at det de jobber så intens med, verken er ønsket, lovlig og slett ikke hjelp. Men det betyr ikke at ikke all jobbingen kan ta så på, at man sovner midt oppi hele prosjektet og må overlate til andre å overta sorteringen av sjal.

Men siden vi ikke hadde time før på ettermiddagen, fikk jeg både unna mye i huset og tatt meg av de andre hundene først. For Ares sin del skulle jeg ønske at Aino sin løpetid snart er over, for han rører knapt maten sin. Jeg vet så inderlig godt, at han er bare slik, men det gjør ikke saken bedre av den grunn.

Cerinne er mer enn villig å "hjelpe" han med spisingen, men det siste hun trenger, er ekstra porsjoner. Hun er vel den tispen vår, som lettest legger på seg. Vel er hun pensjonist, men det gir ingen grunn til overvekt.

 I dag møtte vi også Sofie, som har praksisuker hos vetrinæren. Hun er elev ved Stend videregående skolle på

VG2 Dyrehelse

For VG2 Landbruk og gartnernæring er det laget en Dyrehelselinje på Stend vidaregåande skule, med tilpasset lokal læreplan. Undervisningen tar sikte på å gi elevene kjennskap til gnagere, burfugl, hønsefugl, fisk og små husdyr holdt som kjæledyr og hobbydyr, og storfe, sau, geit og gris som nærings- og hobbydyr.

En tar sikte på at elevene skal få kjennskap til dyrenes atferd, og menneske - dyr relasjoner.

Siden Maria også er elev her, får Deica være med henne på skolen en dag i uken. Tenker Deica har savnet Maria, som har sine praksisuker i Oslo. Men etter påske er begge på plass igjen på skolen.

 Sofie fulgte nøye med mens Erik undersøkte Eira. 

Han både lyttet og undersøkte hele jenten,...

før tennene ble undersøkt.

Siste post på progammet, var vaksineringen. Det gikk smertefritt og uten så mye som et pip fra Eira. 

ESTELLE LEAH

I morgen er det Estelle Leah sin tur. Da skal hun til sin veterinær. Vi ønsker lykke til! Samtidig vil jeg takke for koselige bilder, alltid like velkomment. 

Enya skal til pers på mandag. Har også fått fine bilder av Tonje, sparer de en dag eller to. 

....men nå blir det smått med håndarbeid. Interessen er fortsatt på topp og enda kribler det i fingrene når jeg ser pene stoffer og nye garntyper. Jeg synes også det er spennende å prøve ut nye teknikker. 

Noe enklere enn det jeg sydde av gårsdagens dachsestoff, finnes ikke. Eira har fått ny pute i reisevesken sin. Den skal foresten i bruk allerde i morgen. Da skal Eira til veterinæren for å få sin 12 ukers vaksine. 

På Stoff og Stil hadde de sydd barnesengetøy av dachsestoffet. Det har jeg også gjort, men jeg har sydd til valper. Det blir Aino sitt neste kull, som får innvie det. Hun er på slutten av løpetiden sin nå. Neste gang skal hun parres. Jeg er spent og gleder meg veldig til denne kombinasjonen. 

Dachsene er og blir den store interessen min. I tillegg er jeg mer og mer blitt bitt av samlemanien, når det gjelder dachsefigurer og ellers alt som har med dachser å gjøre. Noe kjøper jeg, og noe får jeg i gave. Venner og bekjente er også flink å tipse meg når de kommer over noe. Det er også tilfelle med dagens kjøp, som Silje skal ha æren for at jeg fikk fatt i. 

Men først over til en glad, lykkelig og leken Eira. Dagens bilder er tatt i hagen i et aldeles nydelig, men kaldt vær. Regner ikke med at minusgradene plaget Eira, for hun stod knapt stille. 

Nå holder hun topp tempo, selv når det går oppover, og hele tiden med ørene flagrende.

Imens dette pågikk, var Atie og Aino inne etter sin tur. Nå som Aino er høyløpsk, går jeg uten kamera, slik at jeg har begge hendene ledig, hvis vi treffer friere på vår vei, spesielt de som er på fritur og "lufter seg selv"

 Cerinne og Ares nøt solen i hundegården, og selv Ares, som slitt med elskovslysten, fant roen. 

Og da alle hadde fått sitt av mat, mosjon og kos, tok jeg bussen opp til Stoff og Stil.

Der hadde Silje sett denne utstillingen, da hun var og handlet tidligere i uken.

I dag var jeg der, tok bilder av utstillingen......

...fikk kjøpt med meg av dachsestoffet.

Samtidig sørget jeg for, å få med meg den aktuelle katalogen,.....

....i tillegg til dachsetilbehøret, som jeg fant i hovedkatalogen.

Nå vet jeg ikke hvor populær sangen min var for dachsene som lå strak ut i solen. For det første handler jo sangen om en katt, ikke det mest populære dyret blant dachsene. For det andre deler de nok samme oppfatning som barna da de var små og lei av mors tralling. Da kom det raskt: "og så sier vi takk til kandidat A"

Forut for "solingen" gikk det i full fart med Atie og Eira. Eira først og Atie etter. Førstnevnte trenger jo ikke større plassen for å stikke unna. For Atie gikk det greit så lenge Eira holdt seg til spisestuestolene, men da hun stakk under sofa og lenestoler, buttet det imot for Atie. 

Jeg prøvde å få tatt noen bilder av de to, men det ble ikke et eneste brukbart bilde. Da bestemte jeg meg for å ta en tur med Atie, mens de andre likevel hadde inntatt horisontalen og slappet av.

Eira var kjempefornøyd med å treffe hundekjære Isabelle, som lekte og koste så lenge med Eira, at hun holdt på å bli for sein på turn. 

Eira og jeg fortsatte ned mot sjøen, hvor vi fikk med oss en nydelig solnedgang. Det nok vel fort, da jeg bestemte meg for ettermiddagsturen. Jeg glemte hanskene mine.

Og mens jeg var så iskald på fingrene, at jeg hadde problemer med å trykke av på kameraet, oppsøkte Eira den eneste snøklatten som var å se.

Ja, lysten er forskjellig. Og selv om kaffen jeg skjenket meg, før jeg så brått bestemte meg for en tur, for lengst var kald, fristet det bare å komme seg i hus. 

Så lenge jeg har beveget meg rolig og ikke foretatt brå bevegelser, har jeg beholdt maten i dag. 

Dermed ble mange av dagens bilder litt spesielle, med alt fra bare en bakdel av Eira eller en "amputert utgave", slik som her. Hun var også den eneste, som fikk fotorunde. 

Hun kan knapt vente på å få båndet av, så hun kan få løpe fritt. Og jeg er overrasket hvor fort hun tar seg frem i ulendt terreng, og uredd til tusen. Det er nesten som hun vet, at jeg er redd når hun beveger seg "i høyden", for da har hun liksom et ekstra gir. Og ikke tør jeg løpe etter henne. Da er det bare å gjøre seg interessant og kalle inn med den "fineste-du-skal-ikke-i bånd-stemmen".....

....og få henne henne over på tryggere vei. 

Hjemmegjengen regnet nok med "vaktskifte" og tur, da Eira og jeg var tilbake. Men jeg hadde andre planer for å muntre opp hjemmedachsene.

Jeg tror de kunne ha solgt sjelen sin for vafler. Siden det er løpetid i huset, kunne bare de utvalgte være med på kjøkkenet. De andre led seg gjennom hele steikingen, og på sytingen å dømme, var de visst mer enn redd, for ikke å få sin del. 

Hjertene ble fordelt rettferdig etter rang, og alle fikk sin "riktige mengde" Men når det gjelder vafler, gjelder ikke magemål. Og selv Ares som knapt spiser, når det er løpetid i huset, lurer han likevel  på.....

Fikk ny medisin hos legen. Vanligvis går det greit å skifte medisin, men ikke denne gangen.

Er lettet over at jeg har kommet meg gjennom dagen. Hundene har måtte ta til takke med hundegården. 

Går tilbake til de kjente pilleme, for jeg tar ikke mer av denne nye medisinen, før jeg får snakket med legen over helgen. Hvis jeg kan bevege meg vekk fra "bøtten"i morgen, satser jeg på å både ta bilder og skrive blogg.

Jeg liker å være ute i god tid og tar heller med litt ekstra venting, enn å halse inn i siste listen. men det var akkurat det som skjedde i dag. Hadde legitime i byen. Jeg noterte tidspunktet, da jeg fikk tildelt timen, så jeg brydde meg ikke om å åpne SMS-påminningen. Jeg hadde jo full kontroll, trodde i hvert fall jeg. 

Det siste jeg gjorde, før jeg gikk til bussen, var maling av Eira og lufting av alle hundene. Ikke uventet var jeg førstemann på buss-stoppet, og mens jeg ventet, sjekket jeg mobilen. Legitimen lyste mot meg, og jeg hadde ingen mulighet til å rekke frem i tide med buss Hele veien. Til alt hell kom det akkurat inn en drosje, da bussen ankom  terminalen. På vei inn til sentrum følte jeg at tiden fløy, mens trafikken beveget seg fredagstregt. 

jeg kom litt for seint til legen, men heldigvis hadde det gått tregt der også, så da det var min tur, var jeg på plass.

Hjemturen, med innlagt helgehandel, gikk smertefritt. Jeg lot varer være varer, da jeg kom hjem og tok dagens fotorunde med Eira på direkten.

Som regel pleier Cerinne å kaste seg inn i leken med døtrene sine, men i dag valgte hun å bivåne dem fra utsiksplassen sin. Der nøt hun både ungdommelig utfoldelse og solen, som også har skint fra skyfri himmel i hele dag. Hun hadde i motsetning til døtrene, ingen hast med å komme seg inn. Men der hun satt, sperret hun inngangsluken for de andre. Aino og Atie sto tålmodig og ventet, men ingenting skjedde. Cerinne satt like støtt. Da tok Ares saken i "egne poter", stilte seg på siden av "stigen" og hoppet galant opp foran Cerinne. Men det hjalp jo lite for de to andre. Da brukte jeg de magiske ord: "mamma har noe til alle sammen" Da var Cerinne raskt på beina, for en godbit er det ingen som vil gå glipp av. Og dermed var også trafikk-kaoset i stigen løst. Det hører med til historien, at både Ares og Cerinne gikk ut igjen, så snart godbiten var fortært.

At de andre hundene ikke er med, er bare en tilfeldighet. De var der hele gjengen. Og midt i det hele, meg med kameraet. 

Lett å anse Atie og Cerinne som hønemødre, men er nok ikke stort bedre selv. Nå er det lenge siden vi har hatt valp i huset, men hundegården var nå den samme. Nå har jeg fått det for meg at der kan være smutthull for lille Eira. Sikkert bare innbildning, men enn så lenge, foretrekker jeg å holde henne under oppsikt. Og i dag var det blott til lyst med rene påskestemningen utendørs.

Det manglet bare Quick Lunsj og appelsin, men det får bli en annen gang. Men det spørs om snøen holder så langt, for i løpet av dagen smeltet mesteparten bort. 

Jeg beregnet ekstra god tid til bussen. Eira gikk i bånd hele veien og fikk tømt seg for alt, hunn ikke bør ha "innabords" på bussturen. Mesteparten av tiden lå hun fint i vesken sin, bare tittet opp på meg av og til. Først da vi nærmet oss sentrum, tok nysgjerrigheten overhånd og strakk seg slik at hun kunne titte ut av vinduet.

Vi passerte Bryggen http://no.wikipedia.org/wiki/Bryggen_i_Bergen for i dag hadde jeg tenkt at vi skulle begynne runden vår på Torgalmenningen http://no.wikipedia.org/wiki/Torgallmenningen_(Bergen), som ligger midt i sentrum.

Eira var kjempefornøyd med å bli sluppet ut av vesken, og bildet ovenfor "lyver" litt. Det var vel nesten den eneste tiden, hun gikk/sto alene. Noen av de første jeg møtte, mente at vi kom til å bruke veldig lang tid på å komme oss over plassen. Men hva gjorde vel det. Vi traff så mange hyggelige mennesker som hadde, hadde hatt, var vokst opp med, kjente noen som hadde og ikke minst alltid hadde ønsket seg hund. Noen hadde også dachser, og en spesiell hilsen går til eieren av Sofie av Rustbøle og til henne som kjente Charlotte, oppdretteren av vår kjære Katha, som foresten er tippoldemor til lille Eira.

Det med mye hundesnakk med så mange hyggelige hundevenner, og for Eira vanket det mye klapp og kos. Innimellom snuste hun i vei, og siden Torgalmenningen er populært sted å lufte hunder, mangler det ikke på mange og spennende lukter.

Før vi satte kursen hjemover, traff vi disse koselige venninnene. En hilsen og tusen takk til dere og! Egentlig skulle jeg ha vært en tur innom apoteket også, men det var ingen adgang for hund. 

Vel hjemme igjen var det Ares, Cerinne, Aino og Atie sin tur for mosjon i solskinnet. Cerinne er vanedachs og ville ha sin vante ettermiddagslur. 

Jeg hadde hørt rykter fra nord om at der skulle det serveres vafler til dachsene. Og mens alle hundene her, enten var ute i hundegården eller sov sin dypeste søvn, gikk jeg i gang med vaffelrøre. Og gudene må vite hvilken alarm det utløste, for plutselig var hele gjengen rundt meg og klar for et herremåltid med vafler. Da var kun ingrediensene kommet frem. Tror dachsene har vaffelantenner.

Men endelig ble det vaffelfest her i huset også, så nå har jeg kastet ballet over til Eivind i NY. Når jeg treffer Pie, skal jeg høre om Eivind ordnet med vafler til henne. Hvis ikke skal jeg ta (vaffel)saken i egne hender.

I dag måtte vi nemlig i gang med "soneinndeling" i heimen. Var sikker i min sak, da Ares overhodet ikke rørte frokosten sin. Men med bare en hanne i hus, og så gjenstår det bare å se hvor mange Aino "drar" med seg.

 Mens snøen laver ned i nord, er det ikke så mye som  et snøkorn å se her. Det har til og med vært to gressbranner rett over fjorden fra oss. Selv om det enda er en kald trekk i luften, varmer solen godt, og både hundene og jeg har hatt en fin dag. 

Men alt har sin ende, og .......

Morgenen starter med en tissetur for Eira. Det er godt å komme seg ut etter en lang natt, men det går fint. Hun sover uavbrutt hele natten og venter pent til jeg henter henne. Og du verden hvor hvor mye enklere morgenrutinene blir, når været er så fint som nå. Etter denne første runden, vil både Eira og jeg raskt inn igjen. inne venter en sulten flokk. Maten går ned på høykant hos alle untatt Ares. Han har alltid tatt seg god tid med spisingen og ekstra lang tid når det er løpetid slik som nå.  I slike perioder er jeg bare glad så lenge han får i seg så mye, at han ikke går ned så altfor mye i vekt. Han slutter nemlig helt å spise når de er høyløpsk.

 Eira får løpe fritt i hagen og også komme på "besøk" i hundegården, men nå i begynnelsen er jeg ute sammen med henne for sikkerhets skyld. Eira synes det er stor stas å få være med i Viken. Da er hun virkelig i sitt ess. Og mens de andre går i bånd, løper hun fritt imellom og tar avstikkere til både kjente og nye områder.

 Så venter hjemturen, og da må også Eira gå i bånd. Hun blir stadig flinkere, og eneste gangene det virkelig floker seg, er når jeg skal frem med pose og plukke opp etter dachsene. Men når vi er kommet så langt, er det i grunnen passelig lang tur i bånd for Eira, så resten av hjemturen hennes, blir på armen min.

Vel hjemme er det godt med en liten hvil i en liten kropp full av inntrykk fra den store verden.

Men for å være på den sikre siden, skifter hun liggestilling. Det gjelder å ha full oversikt og ikke gå glipp av noe som helst med de andre, og i hvert fall ikke et eneste måltid. Her går alt ned på høykant. 

for egentlig er dette bare sosialtrening for Eira. Hun har kjørt to busser for å komme frem. Og selv om hun sitter fint og stille i vesken sin, flyter hun på sjarmen og tar velvillig imot all den oppmerksomhet, klapp og kos, som blir henne til del, av medpassasjerene. 

På ringtreningen veksler vi mellom å se på, treffe nye venner på to og fire, og hele tiden blir det mange nye inntrykk å fordøye. Og selv om det kan bli slitsomt for en liten pike, hadde hun ikke tid å sove på hjemturen. Da hadde hun også følge med en liten hundekavaler. Og enda så ung Eira er, gjorde han seg veldig til for henne. 

Kveldsmaten gikk ned på høykant hos både Eira og de andre dachsene. Og i går kveld gikk også luftingen av Eira enklere. Jeg har nemlig gått til innkjøp av en skikkelig kraftig led-lommelykt. Jeg savnet den Ulf tok med seg nordover, mens Eira utnyttet, at det var vanskelig å se henne og at jeg beint ut var redd for å trø på henne i mørket.

Nå venter en ny runde med kveldsstell. Tror ikke dachsene er innstilt på noen lang runde nå. Vi har hatt en nesten vårlig marsdag og mye utetid på alle hundene.Aino og Ares har tatt noen innepauser, Cerinne har valgt å utnytte hver eneste solstråle, mens Atie, som ikke går inn selv, har fått "lukehjelp" av undertegnete. 

Og slik har dagen gått på skinner helt til jeg måtte en tur til gullsmeden. Rett før jeg dro på ringtrening i går, røk et blodkar i fingeren. Kort fortalt var den så hoven i ettermiddag, at jeg bare måtte få ringen kuttet. Det var visst mer enn på tide og hadde sikkert gjort vondt verre om jeg hadde utsatt det lengre. 

Vel hjemme smakte maten ekstra godt. Eira fikk en porsjon valpefor, mens Aino og Atie fikk hvert sitt tyggebein.

Vi har fått tilbake det fine vinterværet, og da bruker dachsene hundegården mer. De kan gå fritt ut og inn gjennom luken. Ja, hvis vi ser bort fra Atie, for hun går bare ut. Forstå det den som kan.

Gjengen på Gressholmen har det like greit. De kan gå inn og legge seg i hytten. Der kan de velge hvor de vil ligge mellom bur og sofa. Ser at flagget også er kommet opp nå. Likevel har Ulf kalt dette bildet "de fornærmete" Oppe i stuen er nemlig Astra og Svea. Fargo vil opp til sistnevnte, men må nok vente enda et par dager, før det er trygt å ha de to i lag. Og mens løpetiden er på hell i nord, er den på gang i Salhus. Men enn så lenge kan jeg ha Ares i lag med tispene, men er hele tiden på allerten.

I kveld er det ringtrening igjen. Derfor blir det tidlig bloggskriving i dag, slik at jeg kan  prioritere "hjemmehundene" etter treningen. Men jeg tar bilder og legger ut i morgen

Nå må du huske på Ole i morgen og gi han en skikkelig bursdagsklem. Gratulerer så mye med morgendagen fra oss i Salhus også. 

Sist, men ikke minst; tusen takk til matmor Solveig for alle de fine bildene.

Og mens jeg er i gang med å takke, får jeg ta med Ulf og. Godt med litt bildevariasjon på siden, og bortsett fra Eira, har jeg en lite fotogen gjeng med nednappete dachser her. Men du verden hvor godt det er å være kommet i mål.

Selv om sødagsmorgenen startet tidlig med mating og lufting av "hjemmedachsene", kom Eivind og Eik meg i forkjøpet. Mens jeg inntok min morgenkaffe og tok for meg dagens avis, var "guttene i Oslo" vel i gang med sin morgentur i finværet. Og siden Eivind ringte meg mens de var ute og gikk, ble liksom jeg og med på en liten bit av turen. 

Dette er en av deres faste ruter og med et meget viktig stopp underveis, kjøp av kaffe og bolle. Kaffen får Eivind ha for seg selv, mens bollene blir delt helt rettferdig. Dette er et definitivt høydepunkt på turen. Jeg regner med at disse to samkjørte kompisene også deler matfars syn: "Opparbeidete goder, gir man ikke frivillig fra seg"

Eivinds valg av sportskanal falt visst ikke helt i smak hos Eik i dag. Han skulle bare visst hvor mange ishockey-fans det er i dachsefamilien hans. Hos pappa Zesars familie i Østersund er de Modo-tilhengere på sin hals, og i Caïssa sin familie spiller ene sønnen både på det norske ungdomslandslaget, i tillegg til spill på et svenskt topplag. 

I tilleg til at Tonje reddet meg med bilder fra søstrenes første gjenforening, sendte hun også med noen nye bilder av Enya. Ser ut til å være en geskjeftig liten dame, som raskt har funnet seg til rette hos sin nye familie.

I dag lar jeg  Enya ønske alle en fortsatt god kveld. Her har hun tatt en strengt tiltrengt lur sammen med "kosebamsen" sin. 

Boken uten bokstaven E

Mars – verken vinter eller vår (kilde:aktiv i Oslo)

Årets tredje måned er verken vinter eller vår men litt begge deler. Er vi heldige med været er det allikevel kanskje mest vår. Mars var tidligere, i den romerske kalenderen, årets første måned. Mars er oppkalt etter den viktigste av de romerske guden, krigsguden Mars. Mars ble tilbedt og feiret med store fester flere ganger i året i det gamle Romerriket.

Fakta om mars

I Norge ble mars i norrøn tid kalt for Tormåned, Tor er det norrøne svart på Mars. Tor var Valhalls store krigsgud. Perioden fra midten av mars til 13 april ble også kalt for Kvina.

Mars er den tredje måneden i den gregorianske kalenderen, og den har 31 dager. Måneden er oppkalt etter den romerske krigsguden Mars.

-

Lyse dager og lyse netter i mars

I Oslo blir dagen 2 timer og 48 minutter lengre i løpet av mars. 26 mars starter de lyse nettene i de nordlige delen av landet. Det betyr ikke at det er midnattssol ennå, men at nettene er lyse fordi solen ikke beveger seg mer enn 18 grader under horisonten og derfor fortsatt lyser opp himmelen. Lyset lokker ofte frem de første vårtegnene i Norge. Bjørka før museører, gåsunger titter frem og på solrike steder titter de første vårblomstene frem.