Men vi ser i hvert fall slutten. I tillegg har vi sett oss ut en ny veggseksjon, som vi skal ha med oss nordover. Den tror jeg fyller den siste ledige plassen i bilen.

Selv så lenge jeg synes at tispene har holdt på med løpetiden, må vi fortsatt holde Cerinne, Flickan og Astra isolert fra hannene, mens de på sin side saumfører og bruker evigheter på leting etter "eierne" til all den gode lukten ute i hundegården. Det sier seg selv at dette ikke akkurat gjør sommerflyttingen enklere.

Jeg kan heller ikke love blogg hver dag fremover heller. Vi står midt i pakkingen av årets sommerflytting nordover og  tilrettelegging av huset i Salhus for årets sommerbeboere. Og når både de og vi har utvidet sesongen, blir det ekstra mye som skal gjøres. Og det går heller ikke fortere når det er ekstra logistikk pga alle de løpske tispene. 

Men jeg skal gjøre så godt jeg kan, og i hvert fall komme fullt tilbake fra Gressholmen. 

KENNEL TIRICH-MIR

http://tirich-mir.blogspot.no

Wigdis og Øystein Sjursen 

Skråmestø 

Denne gangen var vi enda heldigere med været enn sist gang, så alt lå til rette for blodsportreningen. Det var første post på programmet. Ulf var avgårde tidlig i morges og la hvert sitt spor til søstrene. Disse var både lengre enn forrige gang og hadde også ligget flere timer enn sist. I tllegg hadde det vært mye trakk av hjort, så vi var mer enn spent hvordan de reagerte på det.

...og det var også første gang Solveig var fører på blodspor, men den oppgaven løste hun fint i matfars fravær. Han var opptatt med sykketrening foran rittet Bergen-Voss, og vi benytter anledningen til å ønske han lykke til!

Rune og Enya gjorde begge en god innsats, viste fremgang fra sist og kom frem til sporslutt. De traff på huggorm underveis, men heldigvis stakk den, så de slapp med støkken.

 Eira var trøtt, men fornøyd og full av inntrykk, da Ulf valgte å bære henne siste stykket til bilen. I morgen venter "nye eventyr" sammen med søstrene sine Enya og Estelle Leah, og kanskje kommer kusine Deica også. 

For at jeg skal komme i mål med de fem første albumene jeg har laget til hundevenner, som stilte i Budapest, får de som vil, kose seg med litt kultur i disse Festspilltider.

Den Nationale Scene

• FRA: Store norske leksikon
 

På søndag tar vi en ny fellestrening for de Varriene det passer for. Det blir spennende å se fremgangen fra sist. I tillegg blir det litt pelsstell og selvfølgelig lek og morro for de firbeinte, mens vi tar oss kaffepause.

Kunstmuseene i Bergen ligger på rekke og rad langs ene langsiden av Lille lungegårdsvann midt i Byparken.http://www.bergenartmuseum.no

Det er ikke ofte Ulf og jeg dresser oss opp på blanke formiddagen for å dra til byen. Årets Festspillutstilling var litt spesiell siden årets kunstner, Gardar Eide Einarson er knyttet til Eivind sitt galleri,STANDARD (OSLO) Dermed fikk vi ikke bare med oss åpningen, men også en koselig lunch sammen med Eivind og Rike. 

Selv om været var både grått og vått, var det to entusiastiske dachser som ble med meg på dagens fotorunde. Med fire løpske tisper i huset, er Aino og Eira de eneste jeg tar med til Viken på dagtid. Sjansen til å treffe på hanner er altfor stor, og ikke er jeg trygg på at de luftes av mindreårige heller. Da kan det bli vanskelig å håndtere en elskovssyk hanne, selv om jeg bare tar mine tisper under armen og går.

Men som sagt, Eira og tante Aino fikk en fin tur, og selvfølgelig benyttet Aino sjansen til å innføre niesen sin i å finne/spise blåskjell. Og vi som ikke gikk helt ned i fjæren for å ungå akkurat det. 

På vei nedover til Viken kunne jeg glede meg over og nyte de første blomstene til de japanske kirsebærtrærne. Årets blomstring er flere uker forsinket, men desto mere velkommen og spesielt på en regnværsdag.

I tillegg tar jeg med flere bilder fra den flotte 17.mai feiringen i Budapest hvor de positive norske studentene i Ungarn nok en gang inviterte til åpen 17.mai feiring på Margareth øyen. 

Første linken er til Budapest.no, som også hadde en finger med i feiringen.

Neste link er fra min forrige runde rundt på øyen i april 2012 + 17.mai 2013 i full str.

http://www.facebook.com/media/set/?set=a.3700880241464.164891.1259170183&type=1

men også litt dårlig samvittighet for at jeg ikke har lagt ut hjemmesiden underveis. Det lot seg bare ikke gjøre denne gangen. Jeg har tatt mange bilder. Alle disse skal jeg gå i gang med å redigere og sortere. Noen skal sendes til de som jeg tok bildene av, mens andre lager jeg små album av og legger ut etter hvert på hjemmesiden. 

Det første vi gjorde da vi kom hjem igjen, var å slippe ut dachsene. Helt utrolig hvor fort utviklingen hennes har gått. Nå løper hun så lett som bare det, både ut og inn gjennom hundeluken. Ja, inn er på ekte dachsevis, så det gjør hun når hun vil. For hvis hun er opptatt/ ikke ferdig med noe ute, snur hun bare elegant ned igjen. I dag var det noen røtter som Astra hadde gravd opp så spennende og visst velsmakende også. Da måtte det klar beskjed til, men da kom hun også inn. Men berørt av tilsnakket, ikke det minste........

 ...og med en like troskyldig mine, som da Eira nøyaktig for tre mnd. siden, poserte så fint for bloggen.

Etterpå var hun klar til noen runder på skoleplassen, mens Ulf oppmuntret og roste henne. Uansett hvor fristende det var, avsluttet vi mens innsatsen hennes var på topp. Vi var fornøyd med dagens trening og ser frem til fortsettelsen. 

For blir det meldt nedbør i Bergen, så både kommer det og i store mengder. Det legger heller ikke kommunen skjul på, bare se hva de skriver på hjemmesiden sin.

På grunn av sin beliggenhet mellom syv fjell, er Bergen ekstra mottakelig for regn. Byen hadde 268 regndager i 2011 - og innbyggerne er stolte av det.

Regnet holder alle friområdene i og rundt byen intenst grønne sommeren igjennom, og det sies at jenter fra Bergen kan takke regnet for sin vakre hud.

Bergenseren har dessuten lært seg å gripe dagen når solen titter frem, så byen syder av liv på varme solskinnsdager.

Grønt og vått

Det bergenske klimaet er som skapt for eviggrønne rhododendron. Samlingen på Arboretet og Botanisk hage på Milde omfatter mer enn 5000 planteslag, og den rommer Nordens største samling av rhododendron og Norges største rosesamling.

Alt vannet som faller ned har for øvrig ført til at Vann- og avløpsetaten innenfor kommunen er ledende innenfor sin virksomhet. Vannverket i Bergen er landets eldste, og totalt har byen 2100 kilometer med kommunale vann-og avløpsledninger.

Vi får leve enda en stund på den korte sommerværsvisitten, for i dag er det vått og grått igjen. Men det er ingen unskyldning å hoppe over dachseturene. Dagens bilder tok Ulf, da han hadde med Varritrioen mens jeg fikk unna noe nødvendig skaprydding. Det ufyselige været la ingen demper på en overivrig gjeng, som ikke kom seg fort nok ut av døren. 

Det ble en fin, men våt runde, og uansett hvor mye de prøvde å riste av seg regnet, så de mer eller mindre druknet ut alle sammen. Derfor var det godt å komme hjem igjen og få tørket seg.

Herdlefjorden er ein 19 km lang fjordarm av Hjeltefjorden langs grensa mellom kommunane Askøy og Meland i Hordaland fylke. Fjorden er kalla opp etter øya Herdla som han har innløp ved. På gamle kart er namnet Herløfjorden, i samsvar med stavinga av øynamnet. Herdlefjorden går frå Herdla i nord til Byfjorden ved Bergen og Salhusfjorden i sør. Herdlafjorden går på nordaustsida av Askøy og på sørvestsida av Holsnøy.

Eira har en bratt læringskurve, og det er ikke det minste rart med så mange læremestre. Eksemplets makt er stor, og selvtilliten til den lille er det ingenting i veien med heller. 

Jeg vet ikke om jeg er så begeistet for den siste ferdigheten hennes. Når hun nå kommer seg opp i sofa og stoler på egenhånd, ser hun heller ikke noe problem med å hoppe ned. Det synes jeg er vel høyt for henne, så nå kommer jeg ikke til å forlate henne løs i stuen mer. Da jeg kom etter en tur på kjøkkenet, ble jeg møtt av et meget fornøyd Eira, som begeistret og høylytt ga til kjenne at hun hadde "besteget" stolen min. 

Ulf og jeg tok med oss både avisen og formiddagskaffen utendørs. Eira hadde allerede vært ute og rast med de store i hundegården. Nå fikk hun med seg både seng og leker ut og til å med trekke seg inn i buret, hvis hun ville ha litt skygge. Alt dette kom visst litt bardust på henne, så først ble hun bare stående. Dette ble for lite action for henne,.....

Men så oppdaget hun at Ulf hadde ting på gang, og det måtte undersøkes nærmere.

1.mai tok stormen både flagget og veggfestet vårt,......

Og skulle vi få flagget på frigjøringsdagen, måtte han til pers. Det ble raskt fikset, og Eira fant ut at det var ikke så verst å få med seg valpegården utendørs. 

Etter en stund kom det velkjente skal-jeg-ikke-få-mat-blikket opp,......

...og da tok vi like godt måltidet som en picnick i hagen. Maten smakte visst ekstra godt i det fri. 

Middagsluren toppet en meget vellykket vri på dagen. Bare så synd, at det utpå ble en vri på været også, for nå plaskregner det.  

Hei!

I dag gikk vi tur med 2 4-beinte og 2 2-beinte. Ante i sitt lange bånd, og fjordingen Kåre i leietau. 
Kåre var nok mer interessert i Ante enn motsatt - Ante synes at Kåre er litt i største laget, som dere ser på bildet. :-)

Uansett... Det var en deilig kveldstur i nydelig solnedgang!

Klem fra Ante og de 2-beinte

Med 24,3 grader i skyggen, ble det en flott dag utendørs for både oss og hundene. 

Aino lar seg ikke bekymre av forsinket vår og varme. Hun tar hver dag som den kommer og nyter den fullt ut uansett. Og når ettermiddagskosen på Ulf sitt fang,......

blir avsluttet med vafler, er i hvert fall Aino ( og resten av dachsene) kjempefornød. 

Hun var mer enn ivrig å komme seg avgårde og likte ikke at jeg heftet oss med fotograferingen min. Det virker som Eira er ekstra giret, etter at hun fikk prøve blodspor. I dag var det i hvert fall tydelig at hun ikke bare gikk tur, men "jobbet" også.

Nå er det ikke så dårlig stelt at Aino og Eira har et halsbånd på deling. Jeg ville spare armene mine litt og heller gå flere turer, så da kunne Eira like godt låne Aino sitt. Snart kommer hennes nye i posten. Nytt langt kobbel har jeg allerede kjøpt.

Aino og Atie fikk neste runde, men da lot jeg kameraet ligge igjen hjemme. 

...FORSTO JEG IKKE, men vi har både sett og støtt på mink tidligere, så kanskje det var det hun hadde teften av.

Uansett om vi er i Salhus eller på Gressholmen, er fjorden vår nærmeste nabo. Her hjemme har vi Salhusfjorden bare et steinkast unna. Vi kan følge trafikken fra stuevinduet, og vi hører godt, når hurtigbåtene suser forbi. Dette er ikke hovedleien for Hurtigruten, men .......legger jevnlig ruten gjennom ....og Salhusfjorden på sør. Utenom rutetrafikk og lastebåter brukes fjorden flittig av fritidsbåter, og selv den sene og kalde våren, har ikke stoppet småbåtentusiastene. De er på sjøen uansett.

Selv er turen ned i Viken og til fjorden en av dachsenes faste ruter. Dette er også det neste stedet vi alltid tar med valpene våre, etter hagen vår. 

Og ikke virker det som om Viken blir kjedelig for hundene. Alltid like kjekt og uansett årstid og ikke minst spennende hvem eller hva de kan treffe på. Det synes i hvert fall Aino og Atie

Fembøringen er en åpen klinkbygd trebåt av Nordlands eller Åfjordtype. Den har stort sett samme proporsjoner og utseende som mindre båtstørrelser av samme type. Byggematerialet er tradisjonelt gran eller furu.

Og jeg burde for lengst ha lært, at det og fotorunde er en dårlig kombinasjon sammen med meg. Aino, Atie og jeg la trøstig i vei oppover Salhussvingene mot fotballbanen. Vanen tro tar man alltid en kikk oppover fjellsiden, selv om den er rassikret nå. Det er også satt opp et rassikringsgjerde, men helt sikker kan man aldri bli.

Planen min var å ta flere bilder både av det og hundene, men da hadde jeg allerede fått sånn neglebitt, at det ble en hel serie uskarpe fiaskobilder. Bortsett fra at kamera betyr tur, er hundene helt likegyldig til fotograferingen.

Heldigvis har jeg Eira å "redde meg" på. Hun er et takknemlig fotoobjekt, liten, søt, full av liv og alltid i godt humør. Det skal virkelig storme og bøtte ned, før hun gir opp. Alt er like gøy, og så er hun så fornøyd både med seg selv og egen innsats. Det er nok også derfor at hun heller løper rundt med Ares sitt kjære tau, enn "riktige og tilpassete" valpeleker. Da hun tok en liten formiddagspause i valpegården, hadde hun like godt med seg den største kongen hun fant. Og jammen hørte jeg ikke knasking fra henne også, så hun klarte også å få ut godbiter.

De så dumt på meg og la bare enda bedre til rette i stolen min. For de var morgenens uventete møte med kong vinter ingen suksesss, så noen tur ut før "trykket" krevde sitt, kom aldeles ikke på tale. Helt ærlig. Jeg forstår de godt. Dette snøværet kunne vi godt vært foruten.

For nå ser både de og vi frem mot sol og varme og å komme oss nordover. Tusen takk for alle koselige tilbakemeldinger om dachsehytten. Men det er nok ikke bare selve hytten som gjør at dachsene trives så godt der. Selve naturen er sjelebot både for to,- og firbeinte.

Hamnvik

Noen ganger er det godt å gå tur uten å ha med fotoapparatet. Vanen tro ble Eira tatt ut, etter at hun hadde spist mellommåltidet sitt. Jeg var så heldig at Ulf kom ut like etter, klar til å ta både bilder og en liten videosnutt. Det passet meg utmerket, for da hadde jeg dagens bilder i boks.

Eira elsker å få løpe fritt rundt i hagen, nå er det ikke en krinkel eller krok, som hun ikke har utforsket. Det er spesielt spennende å ha elevene som publikum. De tre laveste trinnene pluss  SFO har skoleplassen sin "vegg i vegg" foran huset vårt. Eira var ikke gammel, før hun visste å innynde seg for elevene, som på sin side, oppmunterer henne til både kos og ablegøyer. Hundegården vår ligger høyere er enn "storskoleplassen", så det umuliggjør denne nærkontakten. Og det er like godt, for vi er ikke alltid like fornøyd med holdningene og oppførselen noen av elevene har overfor hundene. Derfor holder vi de stort sett inne i friminuttene.

I dag måtte Eira nøye seg med lek og kos med meg. Elevene hadde time, og selve hagen hagen er ikke dachsesikker, så skal hun leke med de andre, må det skje på rømningssikre områder.

At Eira som holdt varmen mens hun løp frem og tilbake, ikke hadde samme lyst og behov for å komme inn i varmen igjen, er lett å forstå. Jeg var tynnkledd, og som store deler av landet, er vi fortsatt langt unna den store vårvarmen. Men den kommer, den kommer. Det er i hvert fall lov å håpe.