BLOGG


31.jan.2011 TO SØSTRE,....

Aino og Atie "smiler" til Ulf.

PÅ TUR,.....

Jeg holder godt i Aino og Atie, for her går det stupbratt nedover til stedet hvor Celeste og jeg gikk skårfast.

....nær "farlig terreng." 
Jeg husker ikke nøyaktig når, men det jeg skal skrive om, hendte før vi fikk de hundegårdselementene, som vi har nå. Selv om vi har særdeles spretne tisper, var det aldri i våre tanker, at de skulle hoppe over gjerdet. Der tok vi skammelig feil. Da jeg skulle hente inn hundene, manglet Celeste. Hun var ikke å se noen steder, men ikke lenge etter, hørtes hun godt. Losen på fjellet gikk høyt, langt og lenge. I ettertid fikk vi rede på hvort stort område hun hadde "dekket." 
Til alt hell var Celeste like god på hi, som på drev. Det ble neste post på programmet hennes, og jeg var mer enn lettet, da jeg hørte henne nede ved sjøen. 
Det var stupbratt å komme seg ned til henne, og et terreng som til slutt ble både Celeste og min sin "bane." Jeg var både utslitt og forslått, før jeg endelig fikk fatt i henne. Da oppsto det virkelig store problemet. Vi kom oss ikke opp, for det fantes ikke fotfeste. For hvert skritt jeg tok, gav grunnen etter. Etter utallige mislykkete forsøk, kom redningen i form av et langt tau. Siri, en av nabojentene våre hadde hørt og sett det hele. Dermed fikk jeg instruert henne til å feste et tau rundt et tre og kaste enden ned til oss. 
Jeg må ha vært et syn, der jeg gikk hjem med Celeste. Klærne var skitne, med revner og blodflekker, og jeg så ikke bedre ut. Men Celeste var funnet, og Ulf kunne fortsette undervisningen, i stedet for å redde kjerring og hund opp fra uren.
Siri ble med meg helt hjem, for utenom all verdens takk, fortjente hun virkelig "finnerlønn." Jeg vet at Siri kjøpte seg akkurat den håndballen, hun hadde ønsket så lenge. Den var så vel fortjent. 
Siri har flyttet fra Salhus, men er sikkert fortsatt den blide og hjelpsomme jenten jenten, som husker henne som.

Da tror jeg vi har fått med det meste på dagens blogg, Aino.

DAGENS BONUSBILDE FOR Å ROE NED

Litt natur kan gjøre godt etter dagens "dramatikk."

30.jan.2011 MITT BIDRAG.....

....er blott til lyst og nytelse. Mens Ulf har vært med på den landsomfattende hagefugltellingen, jukser jeg med en "fake" sommerfugl på en nydelig rose. Det har av naturlige grunner blitt lite nærfotografering av blomster i det siste. Vi må se å komme oss en tur til Veksthuset i Botanisk Hage. Der er utrolig mange flotte og sjeldne planter. Jeg er spesielt fasinert av alle de flotte orkideene. Sjekket nettopp opp at vi var der 2.mars og la ut både orkidebilder og en link til Norsk Orkideforening på bloggen.

ENDA MERE "JUKS"

Aino er klar "til avmarsj" og venter bare å bli løsnet fra gjerdet.

Noen dager velger jeg bort kameraet, når jeg går tur med hundene. Konsekvensen blir da at jeg står uten "ferske" bilder, når jeg skal skrive bloggen. Det er dagens realitet. Bildene er fra gårsdagens tur, men hundene er jo de samme, og Salhus er heller ikke så stor, at jeg kan variere så mye med nye stder.
I dag får det nye bli litt historisk.
Salhus (gammelnorsk: Sálúhusn) betyr gjestgiversted. Det kan hende at navnet har sammenheng med de sálúhus som kong Øystein Magnusson lot bygge for de veifarende. Etter en tid ble navnet mindre brukt, og under Svartedauden ble stedet lagt øde og det gamle navnet glemt.
Da Salhus ble ødegård etter Svartedauden, tok nabogårdene seg tilrette i området. Først i 1530 ble Salhus dømt fri fra nabogårdene og har hatt sitt eget gårdsnummer etter den tid.
Dette får holde med historiestoff fra Salhus, i hvert fall i denne omgang.

DAGENS KONKLUSJON: EN ROLIG HJEMMESØNDAG

...med alt hva det innebærer av daglig drift med hundene, sport på TV og ikke minst, mye god mat og drikke. 
Nå setter i hvert fall jeg strek, så fortsatt god kveld alle sammen!
Atie er mot "kjøreretningen", men hadde noe hun bare måtte lukte litt ekstra på.

29.jan.2011 RUSLETUR I SALHUS,.....

To travler damer på vei etter mer klapp og kos.

FØRST GIKK VI OPP TIL RANTEN.

Ranten er et brattheng, som går nesten loddrett ned i sjøen. På toppen av dette bratthenget går veien til Salhus. Den ble åpnet i 1928, og før den tid stengte bratte fjellparti mot nabogrendene Tellevik og Mjølkeråen, og var båt eneste fremkomstmiddel til Salhus. Imidlertid hadde Salhus en fordel, en god havn for de sjøfarende og det på et sted hvor hele fem fjorder møtes. I Salhus fant de ly for sørvesten, som kan være stri på det siste strekket sør til Bergen.

"IDAREN" NESTE STOPP

Selv Atie måtte følge litt med på kampen fra utsiktsposten sin.

Vi brukte lang tid på Ranten. Mens jeg holdt på å binde Aino og Atie fast i gjerdet, slik at jeg kunne få ta noen bilder, dukket to hundevenner opp. Disse to damene syntes så fryktelig synd på "de to små søte valpene" som skulle bindes og forlates. Da misforståelsen ble oppklart, fikk Aino og Atie full oppmerksomhet og alt de kunne ønske av klapp og kos. Så fikk det heller bare bli bilder hvor dachsene mer eller mindre er på vei ut av fokus, på vei etter sine to nye hundevenner.
Salhus Idrettsplass, til daglig "Idaren" har vært arena for Idrettslaget Norna Salhus og senere også for Fotballklubben Bergen Nord, som ble utskilt fra moderklubben i 1987. Fra da av ble Norna Salhus en ren friidrettsklubb med utøvere som har holdt et høyt nivå, både på nasjonalt og internasjonalt.
Etter at banen ble ombygd, utvidet og fikk kunstgress, har fotballen overtatt. 
Da vi passerte i dag, var ikke kampen mer enn for avblåst, før de neste lagene, startet med oppvarmingen til sin kamp.

PÅ VEIEN HJEM.....

ble det mange stopp. Det blir sånn på et lite sted "hvor alle kjenner alle." Jeg setter pris på at vi har det slik, og for hundene er det rene bonusen. 
Jeg stoppt også for å ta noen bilder. å var det langt fra klarvær, men i motsetning til sist vi var og gikk i Salhussvingene, kunne vi se både skolen, heimen og Herdlefjorden.

DAGENS BONUSBILDE.....

....er også fra heimen, der Svea hadde holdt stolen min varm, mens vi andre var på tur. I tillegg bød hun på "selskap" under skrivingen av dagens blogg.

28.jan.2011 I VIKEN,.........

Aino og Atie klatrer blant tang og tare.

OG SAMME DATO 2010

Jeg tror Aino og Atie har fått lukten av mink.

BADEVIKEN VÅR

Med verken dagens og slett ikke fjorårets bilder, er det lett å forestille seg det yrende badelivet, som er her om sommeren. badesesongen begynner etter kalenderen og tar ikke hensyn til vær og temperatur. Slik hat det vært i årtider, og den oppvoksende slekt vil ikke være dårligere enn forgjengerne sine. 
Å stupe fra bjørken, er et annet "must" som holdes levende. Det er vel unødvendig å fortelle at jeg ikke har vært med på noe av dette, bare vært "medhutrende" til barna sin bading og skrekkslagen hver gang de brukte bjørken som stupebrett.
Nei takke meg til turer med dachsene. De er like fornøyd, uansett både vær og årstid. I "høysesongen" legger vi enten turene til før eller etter badegjestene, eller velger et helt annet turområde. Dessuten blir sommersesongen vår i Salhus stadig kortere, nå som Ulf er blitt pensjonist, og vi kan dra nordover når vi selv vil.