BLOGG


29.febr.2012 SKUDDÅRSDAGEN

Uten skuddår ville alt blitt kaos, for hadde vi bare fortsatt med 365 dager i året, ville sommer og vinter sakte med sikkert byttet plass. Dette ville tatt omtrent 730 år, før vi hadde fått sol og varme midtvinters.

                          Hvilke år er skuddår?

               Ifølge den gregorianske kalenderen gjelder følgende kriterier 

                for å avgjøre om et år er skuddår:

    1. Alle år som kan deles på 4 er skuddår;
    2. men dersom året også kan deles på 100, er det ikke skuddår;
    3. såfremt året ikke også kan deles på 400. Da er det likevel skuddår.

  • Bortsett fra at vi har fått med oss innslag på TV med både bursdagsbarn og fantasifulle frieri fra damer, som bruker "retten" sin til å fri på skuddårsdagen, har dagen forløpt ganske vanlig her i huset. Til og med gråværet er det samme. Jeg skal ikke klage, men hadde ønsket et bedre vinterferievær for skoleungene. 

Akkurat som de andre dachsene, bryr verken Aino eller Atie seg om ruskevær og vått terreng, når de ser at Ulf tar på seg grønne klær. Da er det helt andre ting som står i hodet på dvergene, for da gjelder det bare tenke på selv, "å stå på kravene" og for all del komme seg med. Hvem sin tur det er eller hvem Ulf har tenkt å ta med er helt uinteressant.
Aino nyter tydeligvis øyeblikket.

Ikke vanskelig å se, at Aino nøt å komme seg til skogs, hvor hun fikk løpe løs og virkelig strekke ut i terrenget.
Ikke godt å si hva Atie lukter her.

Dette terrenget bruker vi mye, både til tur, blodspor,- og drevtrening. Vi pleier også å ta med valpene våre opp hit, for her er terreng, som passer til alle kategorier.
Atie har visst oppdaget noe.

Nå skal ikke jeg legge så mye mer ut om dagens tur, men heller overlate det til Ulf, som var der og som også har tatt dagens bilder her på siden og med enda flere på http://www.kennel-captator.com

28.febr.2012 IKKE DÅRLIG VÆR, BARE DÅRLIGE KLÆR,....

...så dermed bar det ut på tur med Aino og Atie. Da sistnevnte våknet i morges, var hun tilbake i fin form. Hun spiste frokosten sin, og ingenting kom opp igjen, så hun er friskmeldt og fit for fight igjen. 
Likevel utsatte vi fototuren til i ettermiddag. I løpet av natten og frem til kl 07.00 falt det nærmere 50mm nedbør, og regnet fortsatte også i strie strømmer utover formiddagen. Det blir så upraktisk å fotografere, når linsen dugger, alt er vått, og det drypper fra hetten og ned på kameraet.
Atie "går spor" og mest sansynlig katt.

Men vi kom oss da avgårde, og stemningen var på bristepunktet hos de to unge damene. De syntes tydeligvis at jeg brukte for lang tid på forberedelsene. Det er lett for for de å mene, mens jeg skal både kle meg, finne frem kamera og passende linse og ikke minst ha med skiteposer. Der hadde jeg ikke trengt så mange hvis jeg bare skulle plukke opp etter mine hunder. Vet ikke om det er viljen, evnen eller andre ting, som svikter hos enkelte hundeeiere. 
Aino som har fått teften på noe

Vi tok oss også en runde opp i terrenget. Det er alltid like populært hos hundene, men en utfordring med båndene som stadig setter seg fast, når man går med flere hunder i bånd. Dessuten er de "flink" å spre seg, så da må jeg først løsne hundene fra busk og kratt, mens fotograferingen kommer nederst på på prioriteringslisten.

Da er det mye enklere når tispene er på minkjakt, for når den ene begynner å undersøke mellom steinene, er den andre aldri langt unna. De har nok kjent lukt av mink mange ganger, men ikke sett noen dyr enda. Det nærmeste de har vært i så måte, er dyrelivet i moloen på Gressholmen. Der har vi sett både mink, oter og røyskatt. Den kom foresten en gang helt opp på parkeringsplassen vår, og der har vi også hatt gjentatte besøk av rev, og også reinsdyr har forvillet seg inn dit. 
I dag ble det igjen bomsøk på minken nede i Viken, og det tror jeg Aino og Atie skal være glad for. Jeg var i hvert fall fornøyd med turen og glad for å komme hjem for å bytte til tørre klær. Etterpå lastet jeg ned dagens bilder, og heldigvis var ikke alle forsvunnet i dugg,- og tåkeheimen, slik at jeg ble "reddet" i dag og.

27.febr.2012 LETT BLANDING

Atie står'an av.

Endelig kunne jeg dra opp på postkontoret for å sende C-kullet sine stamtavler. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har etterlyst de, blitt forespeilet at de var ferdig til utsending, for så å bli både skuffet og irritert, når de ikke dukket opp.
Nå er de iallefall underveis til valpekjøperne, slik at valpenes mapper endelig er komplett med alle papirer og attester. 
Jeg synes det er så praktisk å ha alle papirene samlet i en mappe. Her i huset har alle hundene ikke bare hver sin mappe, men også sin egen farge på den.

Disse mappene har jeg i arkivbokser, en for hundepersonalia, en for utstillings,- og prøveresultater og den siste for nyttige skriv som rasestandard, lover, regler o l. Dette gjør logistikken mye enklere, og det tar bare et øyeblikk å finne den mappen vi trenger.
Og som rosinen i pølsen har jeg et fint og regulerbart dachsestativ å oppbevare de i. Dette er en gave fra noen danske hundevenner, som både visste om arkivboksene mine og at jeg samler på dachser i alle utgaver, enten det er figurer eller bruksting. 
Atie "lurer" i seg litt gress.

Ellers har Atie hatt en litt trasig dag, for hun har kastet opp. Mest sansynlig har hun bare fått i seg noe, for almenntilstanden har ikke vært svekket. Hun har også vært ute som vanlig, men inne har hun trukket seg tilbake og kastet opp på de minst tilgjengelige steder. For sikkerhets skyld fikk hun Zoolac i kveld, og så satser vi på at hun er bra i morgen.

26.febr.2012 HILSEN FRA CELESTE LUNA

Sender med et bilde av akademikerhunden Luna, som leser anestesiologi sammen med matmor,......

"Studier" er bare en brøkdel av det Luna fyller dagen sin med. Sist uke hadde hun vinterferie sammen med husets skolebarn. Da ble det mange turer i skogen, og det liker Luna godt. Hun og Felix var også på overnattingsbesøk hos farfar, og det er bare helt topp. Han kan mye om jakt, mens Luna er nybegynner og øver seg.
"Dessverre har all snøen smeltet bort her hos oss, og det å gå tur kan bli en grisete affære for en liten hundekropp. Det er jo heller ingen gøyal snø å base i lenger, men etter at snøen forsvant virker det som om hun har mye lettere for å følge rådyrsporene rundt omkring på tomta. Og det er spennende, synes Luna! Vi har en liten ås med litt skog på, og der har rådyrene et fast tråkk. Og Luna har full kontroll på hvor rådyrene pleier å gå, og vet hvor alle rådyrlortene ligger, flere ganger om dagen må vi ta en runde og snuse og smake, og vi oppdager stadig nye lorter."

 
......og et bilde av turhunden Luna, i påskelignende vær her på Østlandet.

Jeg må si at jeg ble mektig imponert over Elins løsning på at Luna ikke ville klippe klør, og selv om jeg foreslo for henne å "selge rådet dyrt" tar jeg likevel sjansen på å bringe dette videre.
"En gledelig ting jeg kan fortelle er at kloklippingen har gått veldig fint de to siste gangene. Jeg har kjøpt en tube med mager smøreost, som er bare Luna sin, den smaker kjempegodt og den tar vi fram bare når klørne skal klippes. Vi legger litt smøreost på klotanga så Luna kan slikke og bli "venner" med klotanga, slik at hun vet at når klotanga kommer fram, så vanker det smøreost. Første gangen fikk hun slikke smøreost fra tuben etter hver klo som ble klippet, men da jeg prøvde igjen i dag gikk det som en lek selv om det var 2 uker siden sist, hun satt fint og rolig på fanget mitt og jeg kunne gjøre ferdig en labb av gangen før jeg belønnet med smøreost. Så der håper jeg vi har funnet en løsning på kloklippeproblemet!"

Jeg blir så glad over hvor godt liv "valpene mine" har det hos familiene sine. Det fikk meg til å huske på noe jeg skrev på siden for vel et år siden.

LITT MIMRING.....


                 FRA 9.febr.2011 HVOR LIVET ER EN LEK

Klar, ferdig, gå!!!!!

For mange år siden kjente jeg en dame, som alltid sa at: " I sitt neste liv, ville hun være katt i et fint hus." Det hører med til historien, at hun hadde katt selv, og den stelte hun godt med.
Jeg tror hun hadde fått det like godt, om hun hadde valgt å bli hund. Ikke tror jeg det hadde vært nødvendig med at huset skulle være så fint heller. 
Når jeg f eks ser tilbake på en vanlig "hundedag" her i huset, er det lite som minner om forpliktelser av noe slag. 
Av praktiske årsaker får våre hunder servert frokosten "på sengen" (les. i buret). Deretter følger kollektiv og tvungen lufting, uansett vær og vind. Deretter er det opp til den enkelte hvor og hvordan de vil tilbringe den nærmeste timen, mens vi får i oss frokost og en titt i dagens aviser.
Disse rutinene kjenner de til, men likevel holder de som ligger helt "avsvimt" av, et lite øye med oss. Vi kan knapt røre et kamera eller finne frem yttertøy, før hver og en i flokken er klar til tur. Selv om Captatorene også har treningsturer, gleder nok Aino og Atie seg mest til lek og morro. De utnytter enhver sjanse til å nyte øyeblikket. Det er ingenting å si på energi og utholdenhet, men hva spiller nå det for noen rolle. Når de kommer hjem, kan de legge seg og slappe av. Oppgaver og forpliktelser er ukjent, mens goder og "rettigheter" var lettlært og blir hegnet vel om.
Før de la seg i kveld, hadde jeg både byttet på reint "sengetøy" og sydd igjen de fine luftehullene, som Aino hadde laget i madrassen sin. Dermed var alt klart for natten. Da gjensto bare godbiten og god natt. 
Et par kvelder har vi byttet ut de faste levergodbitene med kalkunrester. Vi kan bare skylde på oss selv, at den vanlige godbiten i kveld, ikke levde opp til dachsenes forventninger. Tenk om de hadde vært like lettlært på alle områder, etter bare noen få "forsøk."


Så full fart som det kan bli med bånd på.

NOK ET BILDE AV AINO MED FLAGRENDE ØRER...

...tatt på bursdagen hennes 23/6-2010