BLOGG

Men nå er vi tilbake til normalen. Det er dachsene og, ingen som vegret seg for å gå ut i morges. Var til og med et par stykker som la seg til i hundesengene etterpå.

Vanligvis står de stuet bort i 2. Etg. De blir jo ikke brukt, men i går tok vi sengene ned. Og om de ikke ble ligget så mye i, ble det en veldig rydding av pledd og puter, som havnet både i og utenfor sengene. De små hadde mange sterke meninger og innspill, men heldigvis ble de i hvert fall enig til slutt.

På dagens fotorunde med Eira og Frid var det mye oppspart energi. Siden elgkuen og kalven hennes har trukket ned hit i skogen igjen, valgte Ulf å holde seg nede i fjæren med de små.

Det er praktisk å ha så mange forskjellige turterreng så nærmt og med spennende spor og lukter både overalt.

Har erfart at det skal virkelig dyp sne til, før den hindrer dachsene å ta seg frem. Nå er det skikkelig isete overalt. Jeg krysser jeg fingrene for at det ikke kommer nytt snøfall oppå isen, men det vet jeg bare er ønsketenkning.

Vi bruker konsekvent piggsko, alt annet skotøy er hasardiøst, slik som det er nå.

Det er nesten litt urettferdig å legge ut et bilde, hvor Frid glir på isen, for det er untaket. Likevel passer Ulf på å ungå plasser, hvor de kan gli på sjøen, hvis uhellet skulle være ute. De plassene er forbudt område. Det vet også de små og kommer raskt på innkalling hvis fristelsen til å prøve seg, blir for stor.

Det eneste vi mangler, er skikkelig skøyteis. Jeg har alltid vært glad i å gå på skøyter. Bildet tok jeg på en skøytetur til Tveitevannet i Bergen. Da klarte jeg endelig å overbevise min mor, at skruskøytene mine var gått ut på dato. Stor stas da jeg dagen etter fikk mine første støvleskøyter. De kunne jeg brukt nå også, for de ble kjøpt for å vokse i. Etter fjorårets knall og fall X 2, hadde ikke det vekket begeistring her i huset, så skøytegåing hører nok fortiden til.

Ingen store variasjoner i dagliglivet her i gården. Bortsett fra at vi starter dagen med en kopp kaffe og en stille stund med nyhetsoverskriftene, er det dachsene som står i fokus om morgenen med mating og lufting. Her er det også faste rutiner. Mens de fleste venter tålmodig på sin tur, finnes det også ivrige, ja beint ut overivrige i flokken. I disse dager er plassen ved og under ovnen et populært sted etter morgenturen.Og da står vår frokost for tur.

Etter noen dager uten frilek på grunn av elg og kalv rett borti skogen, var alle de små overivrige på å være med Ulf. Han skal bare nærme seg fotoapparatet, før de forstår at noe er på gang og at det er førstemann til møllen. Bare synd at det er ikke slik det fungerer. Som trøst tar jeg en runde med "taperne", men da uten fotoapparat. Helt unødvendig med dobbelt opp.

Det går ikke lang tid fra Frid og Girko er frikoblet til de stikker avgårde i full fart og i hver sin retning.

Selv om både Frid og Girko er to små uredde individualister, er det nå også kos og gøy å springe og leke sammen.

Samtidig vet Girko at Frid er enda mer lommekjent i området enn han og vil for all del ikke gå glipp av verken Frid eller de andre småtispenes sine favorittsteder. Dagens eneste "fangst" var oterens spor fra i natt.

Til trøst var det mer enn de andre småtispene kom over på runden sin med meg. Kanskje ikke så rart heller, siden vi gikk etter landeveien.

Uansett, så rullerer vi innen flokken, og neste tur er det kanskje Frid og Girko som må ta båndet og rusle langs landeveien, mens de andre får nyte friheten i skogen.

Og at dagen i dag ikke var spesiell på noen måte, så er det bare å se et år tilbake til...

Jeg kjenner både spenningen og gleden stige hver gang en mail fra dachsene "mine" tikker inn på mailen min.jeg er så utrolig heldig som takket være eiernes deres, får ta del av livet til de firbeinte. Og ikke bare det, jeg får dele på siden også. I dag dag blir det hilsen fra Gárgán og Bijou i Tromsø og Nova, som er blitt en svensk liten flicka.

Hei gamle-matmor, nå var det lenge siden du hadde hørt fra meg. Jeg har det bare bra. Har lært meg å være hjemme med Bijou på dagtid, så nå er min arbeidskarriere som kontorhund over. Mors kolleger savner meg, så jeg må stikke innom kontoret en gang i blant for å hilse på. Når jeg er hjemme finner jeg på masse rart. Jeg har sluttet med bjeffing - det virket jo ikke likevel… Men det er kjempespennende hvis mor og far har glemt noe i gangen, en bag f. eks. Mor og far trodde ikke jeg kunne åpne glidelåser, men der tok de jammen feil. Du verden så mye det var i den bagen. Jeg forsøkte å ikke ødelegge noe, og det lyktes nesten! En dag koblet jeg fra internettet (det er jo sååå kjedelig når menneskene mine sitter med nesen i hver sin skjerm). Det var svært enkelt. Menneskene mine måtte midlertidig bruke en kabel fordi noe som kalles wi-fi ikke fungerte. Den kabelen lå så fint utover gulvet og vips! så var den i to deler. Ikke verre enn det. Jeg har jo fått mange nye, fine tenner…Forresten så er matmor og matfar litt kjipe på maten, når jeg tenker meg om. De var redd jeg skulle bli for stor (vokste masse fra 4-5 mnd) så de reduserte litt på maten min. Makan til frekkhet! Jeg prøvde jo bare å bli like stor som Bijou, jo. Men det ville de ikke, så nå blir det mindre på meg. Jaja, de sier jeg alltid sulten likevel. På bildet har jeg tatt på meg pleddet, det er veldig artig å leke dachse-spøkelse og skremme mor og far. Godklem og trynesleik fra Gárgán. Bijou og resten av familien hilser og

Neste koselige hilsen er fra Nova og ført i penn av matmor Karin.

Hej I Stockholm har vi riktigt vinterväder med snö som Nova gillar att pulsa i. Varje morgon vill Nova först kontrollera skogspartiet närmast oss och "väcka" några rådjur som brukar håller till där. Rådjuren syns lite dåligt på bilden väl kamouflerade men man kan se deras vita rumpor. Nöjd med insatsen kan vi sedan fortsatta promenaden. Det är nog lite tröttande att pulsa i snön för väl hemma igen vill hon ta igen sig på fårskinnet och filten i soffan medan matte pysslar i köket. Det märks att dagarna har blivit längre nu och snön lyser också upp.